Oppsummering av løypetesten 2014
10.08.2014 20:14
Lørdag 2. august kl 04:00 hoppet vi i vannet ved Lyngstrand Camping ved Randsfjorden. På forhånd hadde vi med båt målt og kjørt opp ei løype på 3,8 km. Den første halvtimen av svømmingen ble litt smårøff med litt vind og bølger som dasket oss i ansiktet. Plutselig stilnet vinden og det ble nydelige forhold en tidlig sommermorgen. Vannet holdt i overkant av 20 grader, så svømmedelen ble langt fra ekstrem bortsett fra selve distansen. Flere av oss gruet seg mest til svømmingen, og vi tok det med ro for å spare litt på kreftene og samtidig sørge for at alle kom seg gjennom. Fasiten på svømminga ble at vi kom iland med noen minutters mellomrom, og undertegnede som kom i midten brukte 1t 58min.
Syklingen ble en helt rå opplevelse. Det gikk fra å være sol, sommer og steikende varmt opp Etnedalen og over Tonsåsen mot Aurdal i Valdres, til å sykle under dramatiske skyer gjennom Fagernes og Beitostølen på veg mot Valdresflya. Flere harde stigninger hele veien, men roligere partier innimellom hvor beina får hentet seg inn igjen. Stigningen fra Beitostølen opp mot toppen av Valdresflya begynte å kjennes i kroppen. Samtidig er naturen så vanvittig flott at det er en fryd bare å være der, selv om kroppen begynner å kjenne det. Omtrent da vi var på det høyeste punktet begynte det å hølje ned. Med helt ny asfalt over hele Valdresflya ble det fokus på å kjøre litt forsiktig for å unngå uhell i glatte svinger. Det er flere dryge utforkjøringer fra toppen og nedover mot Randsverk og videre ned Heidal. Sykkeletappen kan oppsummeres litt enkelt med at første halvdel stort sett er stigning, mens andre halvdel stort sett er utforkjøring og flatt. Da vi ankom T2 viste Garmin-klokka til undertegnede at sykkeldistansen ble 210,92 km på tiden 9:54, noe som gir en snittfart på 21,3 km/t. Tidtakeren ble da ikke stoppet på matstasjonene (hvor vi tok oss en haltvimes pause for å prate litt med support-teamet). Garmin-klokka viser også en total høydestigning på 4942 meter på sykkeletappen.
Løpingen startet med 13 km småkupert asfalt fra Sjoa nordover på vestsiden av Gudbrandsdalslågen. Vi løp gjennom Otta sentrum og krysset E6 der veien går opp Uldalen (oppe i dalen finner man Kvitskriuprestein - de største jordpyramidene i Nord-Europa). Her er det en kraftig stigning på et par kilometer før vi er på vei inn Uldalen langs elva Ula. Ca 5 km inn i dalen kommer det ei virkelig kneik. En bratt bakke som tilsynelatende føltes endeløs. Uaktuelt å løpe, her snakket vi jevn gange raskest mulig uten å presse pulsen for mye. Et sted litt tidlig i denne bakken passerte undertegnede 21 km på løpinga (da ganske nøyaktig på 2:30). På toppen av denne harde kneika går det over til asfalt ca èn kilometer gjennom Mysuseter, før det igjen bar inn på grusveier og nye stigninger oppover mot Spranget. Når man kommer hit står man ved grensen til Rondane nasjonalpark, og med greie værforhold får man et flott skue innover mot fjellmassivene blant annet med Storronden på 2138 m.o.h som var dagens mål. Dessverre konstaterte vi at det var tordenbyger som lå tungt rundt alle fjelltoppene, vi så også at lynet glimtet der inne i skyene ved flere anledninger. Og selv om det satt langt inne å ta avgjørelsen om at det ikke var forsvarlig å fortsette mot toppen så var det nok akkurat det vi alle begynte å innse på den 6 km kuperte fjellveien innover mot Rondvassbu. Skyene hang så lavt og mørkt over oss på vei inn mot DNT hytta at flere i følget var småengstelige for at lynet skulle begynne å slå ned rett rundt oss på vei innover. Da vi innse at det ikke ble aktuelt å gå for toppen av Storronden, var det flere forslag som var oppe til drøfting mens vi vekslet mellom rask gange og rolig jogg på vei innover. Inne ved Rondvassbu ville vi være 8 km kortere enn en marathondistanse dersom vi ikke gikk mot toppen. Første tanken var at det var uaktuelt å gi seg på denne distansen. Vi snakket om å snu ved Rondvassbu, returnere 4 km tilbake mot Spranget, snu og løpe inn til Rondvassbu for siste gang. Et lettere desperat forslag fra undertegnede gikk på at dersom det skulle begynne å lyne i umiddelbar nærhet, kunne vi jo bare løpe de siste 8 km rundt og rundt selve hytta. Da var det et klokt hode i support-temaet som insisterte på at vi hadde gjort unna en anseelig distanse og at det mest fornuftige var å stoppe ved Rondvassbu. Ingen av oss protesterte høylydt på det. Klokka var vel da omtrent 21.30 og vi hadde holdt det gående siden kl 04.
Ifølge Garminklokka ble fasiten på løpinga 35,45 km, 5t 01min og en høydestigning på 1391 meter (ved målgang Storronden måtte vi plusset på 965 høydemetre til).
En time senere var det 3 slitne triatleter som sammen med et fantastisk støtteapparat inntok en bedre middag på Rondvassbu. Og selv om løpingen stoppet ved 35 km innvilget vi oss å tre på oss "Finisher"-skjorta. Syklingen ble tross alt på 210km så vi følte vi hadde fortjent den. Og selv om vi ikke kom oss på toppen av Storronden, så fikk vi virkelig fullført det andre målet vårt for dagen, nemlig å konstatere at løypa var både krevende og moro. Og det er tross alt det triatlon handler om, å ha det moro mens man sliter litt.
